Dette innlegget inneholder en av våre jentevakter sine tanker om hva feminisme er (og bør være).
Som feminist, og en som ikke er redd for å si at jeg er det, møter jeg ofte på andre mennesker som enten mener at vi allerede har likestilling i Norge, eller som mener at feminisme kun gagner kvinner.
På grunn av det ønsket jeg å skrive et innlegg om hva feminisme er for meg. For meg handler feminisme om å peke på, og problematisere, det som gjør det vanskeligere for oss å leve gode liv, på den måten vi ønsker å leve. Det kan handle om så mangt, som at gutter ikke kan gå i skjørt uten å oppleve hets eller at jenter må være forsiktige når de går alene om natten.
I fjor sommer var vi i Jentevakta så heldige at Marianne Knudsen kom og holdt et foredrag for oss om funksjonshemmedes likestillingskamp. Marianne er utrolig dyktig, og hun sa blant annet at likestillingskamp handler om å ta plass i samfunnsrom som ikke tilhører deg.
Ofte har vi skylapper på og tar til takke med sånn det er. Dersom kvinner hadde fortsatt med å ta til takke med å ikke ha stemmerett, hadde vi fortsatt ikke hatt det. Dersom Rosa Parks ikke hadde satt seg på setet i feil del av bussen, hadde man kanskje fortsatt tenkt at menneskers verdi kan deles inn etter hudfarge. I dag ser vi tilbake på det og rister på hodet, men sannheten er at vi fortsatt er omringet av lignende samfunnsstrukturer.
Skal vi ta til takke med at 80% av norske skoler ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede barn?
Skal vi ta til takke med at transpersoner har betydelig dårligere levekår enn cispersoner?
Skal vi ta til takke med at kvinner må gjennom en lang og tung kamp i helsevesenet før de får diagnosen endometriose, fordi smertene avfeies med at «alle kvinner har mensensmerter»?
Skal vi ta til takke med at «menn ikke snakker om følelser» og derfor topper selvmordsstatistikken?
Skal vi ta til takke med at over 80% av overgrepssaker henlegges?
Skal vi ta til takke med at konservative politikere gang på gang vil innskrenke, og forby, retten til abort?
Sannheten er at vi fortsatt har grupper i samfunnet som opplever diskriminering, utenforskap og dårligere levekår enn majoriteten. Vi må fjerne skylappene og slutte å ta til takke med selvfølgeligheter bare fordi det alltid har vært sånn. Vi må brette opp ermene og vite at VÅR innsats, den kan gjøre en forskjell, på samme måte som Rosa Parks handling gjorde da hun satte seg på et sete i bussen som ikke var forbeholdt henne.
Neste gang noen spør deg, så håper jeg du kjenner på at du ikke vil ta til takke med urettferdigheten som fortsatt finnes i samfunnet, at du bretter opp armene og svarer
«Feminist? JA VISST»!
De fantastiske bildene er tegnet og lånt av Jenny Jordahl.