Søk
  • Jentevakta

Flinke folk trenger også hjelp




Hei! Da er vi allerede to måneder inn i det nye året, og hverdagen har begynt å innhente mange av oss! Noen kjenner allerede på de første eksamensnervene, og at de tre treningsøktene i uka man satte som nyttårsforsett blir stadig vanskeligere å motivere seg for. Da er det fint å vite at dette er helt normalt, og noe som gjelder flere.


Samtidig som den uperfekte hverdagstralten går sin gang, så vet jeg at mange av dere er såkalte “flinkiser”. Dere har høye ambisjoner. Jobber hardt med skole. Holder nyttårsforsettene deres. Dere tar ansvar. Har orden på økonomien. Opprettholder fasaden på Instagram og fører treningsdagbok mellom settene med knebøy. Dere passer på dem rundt dere. Tar kontakt om dere ser noen som er ensomme i friminuttet. Holder hodet hevet gjennom alle livets små og store stormer. Dere er sterke, modige og ansvarsfulle jenter som gjør deres aller beste på alle områder, hele tiden. Dere står virkelig på. Dere skal bli sykepleiere, snekkere, leger, advokater, lærere eller andre ting som er til gagn for samfunnet og gjør foreldrene deres stolte. For en gjeng dere er.


Men så kommer plutselig den dagen du ikke klarer å henge med på dette kjøret lengre. Noe er ikke helt som det skal. Men du er vant til å gå på skolen med hodepine og fake et smil, så du tenker ikke stort over det. Det er lett å tenke at man bare må bite tennene sammen og skjerpe seg. Noen ganger går ting faktisk over av seg selv. Andre ganger kan det være sunt å få luftet tankene sine litt. Hvis man går for lenge med ting som gnager inni seg, er det fort gjort at følelsene bygger seg opp og blir verre. Plutselig kommer kanskje det første panikkanfallet. Og så det andre. Alt rakner, og du vet ikke hva du skal gjøre, for du er vant til å alltid være så sterk.

Du har hørt om en venninne som har vært deprimert. Som måtte ta videregående over fem år fordi hun hadde så mye fravær på skolen. Du har vært der og støttet henne - vært en skulder å gråte på. Du har hjulpet lillesøsteren din med leksene. Vært et enkelt barn for foreldrene dine, for du vet at de har nok med sine egne greier. Du har hørt at folk er ensomme, og gått bort til dem i friminuttet.


Men plutselig blir rollene snudd. Plutselig er du den ensomme og deprimerte. Du som trenger en skulder å gråte på, hjelp med leksene og at noen kommer bort og spør «Hvordan går det egentlig?».


Kanskje oppleves det feil og vanskelig. Du er jo egentlig den sterke. Du er jo en ressurs, og den som andre kommer til når de trenger hjelp. Du vil ikke være en belastning. Hvem andre skal bære vekten av verden, hvis ikke du gjør det? Det kan føles kjempeskummelt ut å være sårbar og vise svakhet. Dessuten er du ikke en sånn. Du er jo flink, sterk, omsorgsfull, utadvendt og glad. Det er vanskelig å være både flink og svak samtidig. Men for å sette ting litt i perspektiv, vil jeg trekke frem et sitat av Victor Frankl, en østerriksk psykiater som satt i fangeleir under andre verdenskrig. Han og de andre innsatte levde under helt grusomme forhold. Men de som kom tilbake fra tortur og hardt arbeid med tårer i øynene ble ikke sett på som svake. De ble sett på med den største respekt, for de hadde holdt ut enda en dag i elendigheten:


«Det var ingen grunn til å skamme seg over tårer, for tårer var bevis på at mennesket hadde det største mot, mot til å lide.» - Victor Frank, i Man's Search for Meaning (fritt oversatt til norsk)

For mange sitter det likevel langt inne å be om hjelp og vise sårbarhet. Noen synes at det vanskelig å akseptere rollen som hjelpetrengende. De liker bedre å være den som hjelper. Andre er usikre på om de har noen rundt seg som faktisk bryr seg, eller er redd for hva andre vil tenke om seg hvis man åpner opp. Dessverre går ikke dette i lengden. Ingen mennesker er bare sterke. Kanskje er dette både vondt og skummelt å innse. Derfor har jeg samlet noen tips og tanker som forhåpentligvis kan gjøre det lettere for «flinke folk» å be om hjelp.


Ingen er bare en belastning eller bare en ressurs

Når man har overskudd og mulighet til det, er det fantastisk å kunne rekke ut en hånd for å hjelpe andre som trenger det. På gode dager har du kanskje mye kraft i deg. Energi til å gjøre en forskjell. Motivasjon og retning til å forandre verden. Men ikke hele tiden. Ingen er bare sterk eller bare svak. Alle er begge deler. Husk at det er hver sin gang, at alle har både gode og dårlige dager. Vær der for andre når du kan, og bruk din kvote med støtte når du trenger det. Vi er alle medmennesker. Andre har også godt av å få ta ressurs-rollen innimellom.


Gjør mot deg selv, det du ville gjort mot andre

De fleste har hørt den gylne regel: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Mange av de som tar kontakt med oss er veldig gode på akkurat dette. De ser folk rundt seg og bidrar der det trengs. De unner vennene sine alt godt, og er rause og tilgivende overfor de de er glade i. Da må vi ikke glemme at den gylne regel også gjelder den andre veien: «Gjør mot deg selv det du ville gjort mot andre.» Hva ville du gjort, om en venninne kom bort og var bekymret for sin syke bestefar? Kanskje hadde du kokt en kopp te og satt på en hyggelig film. Gått en tur og latt henne prate ut. Og hva ville du gjort om det var deg det gjaldt? Hadde du gått på besøk til bestefar og tatt kampen for han alene, eller hadde du ringt en venn og bedt om å prate litt? Sagt at du var bekymret og hadde det litt vanskelig for tiden? Tenk etter, hvem kan du hjelpe? Og hvem kan hjelpe deg?


Identitetsbekreftelse og kontroll

Når identiteten vår blir utfordret er det naturlig å føle på motstand. Hjernen vår liker å få bekreftet det vi allerede vet om oss selv og verden. Dette hjelper oss å oppleve at vi har kontroll, og dermed er i stand til å takle uforutsette utfordringer. Derfor oppleves det ofte ubehagelig når vi blir tvunget til å endre synet på oss selv eller verden. Vi opplever å miste kontrollen. Hvis man for eksempel får et panikkanfall eller noen i nær familie går bort, så blir ikke oppfattelsen av oss selv eller verden like stabil og trygg lengre. Det kan føles vondt, forvirrende og skummelt. Men gi det en sjanse, og gi det tid. Kanskje blir du overrasket?


Det er et kompliment å få lov til å hjelpe

Det er et privilegium og en tillitserklæring å bli bedt om hjelp. En klok psykolog spurte meg en gang: «Hvordan tror du kjæresten din føler det når du ikke vil åpne deg for han?» Det er lett å bli oppslukt i sin egen smerte. Man er ofte veldig sikker på hvordan andre kommer til å reagere. Da må vi stole på at det finnes folk der ute som ikke bare kan, men ønsker å få lov til å hjelpe deg. Vi i Jentevakta ønsker å høre din historie. Komme tett på folk, og skape en trygg og anonym plattform der man kan tørre å vise sårbarheten sin, og dele det man har på hjertet. Ved å åpne seg kan man også gi den andre personen en følelse av tilhørighet og tillit. Det er derfor vi i Jentevakta synes det er så enormt givende å snakke med dere som kontakter oss. Det kan ikke sies for ofte: Vi er her for DEG!


«I et støttende forhold kan alle vokse – og ikke bare personen som trenger det mest.» - Jonas Ressem, i Nine Notes: A Discovery of Undying Lessons (fritt oversatt til norsk)

Uttrykk dine behov og grenser, og stol på at andre gjør det samme

Det er veldig ineffektiv kommunikasjon å holde ting tilbake. Hvis alle er tydelige på hva de trenger og hvor sine egne grenser går, blir det ofte lettere å komme fram til en god løsning. Hvis du sender den meldingen til venninna di, så er det ikke sikkert hun orker å gå tur akkurat denne dagen. Og det er helt okei. Men hvis det er tilfellet, så kan hun si det selv! Andre folk klarer å sette grenser for seg selv. Vi kan ikke vite hva andre tenker, før vi engang har snakket med dem. Kanskje sier venninna di at hun gjerne vil snakke med deg på telefon, men ikke har energi til å gå en hel tur akkurat denne dagen. Da har dere begge uttrykt hva dere trenger, og møttes på halvveien.


Mange tror også at det vises veldig tydelig på dem når de trenger støtte. Når man er som lengst nede, trekker hetta over hodet og ser ned, så kan det føles som om smerten nærmest stråler ut av kroppen slik at andre kan se det. Men ofte er det mye mindre tydelig for folk rundt. Noen ganger må man bare si ifra selv. Det kan føles vanskelig, men det er mye mer effektivt å strekke ut en hånd selv, enn å håpe at andre skal se din smerte. Kanskje er Jentevakta et enklere sted å starte! Det å vise sårbarhet og dele det man har på hjertet kan være en treningssak. Start i det små hvis du synes det er vanskelig, og bygg deg opp derfra. Det blir lettere å dele de virkelig tunge tingene etter hvert.


15 visninger