Fra tid til annen får vi spørsmålet «Men hvorfor heter dere JENTEvakta? Når dere sier at dere er her for alle kjønn?». Høsten 2022 fyller Jentevakta 20 år, og vi har derfor tatt et dypdykk i historien vår for å forklare nettopp dette.
På 70-tallet var kvinnebevegelsen opptatt av å vise at voldtekt og annen vold kunne skje i alle hjem og med alle kvinner, og derfor ble det viktig å opprette et hjelpetilbud til dem som opplevde vold og mishandling. Det er vi i Jentevakta fortsatt opptatt av. Seksuelle overgrep og all type vold kan skje med alle, og vi trenger et lavterskel hjelpeapparat rundt dem som opplever det.
Den 25. September 1978 startet en krisetelefon for mishandlede og voldtatte kvinner i Trondheim. Der jobbet 40 kvinner på skift for å ta imot telefonsamtaler om natten. De holdt til i en nedlagt butikk, fordi de ikke hadde råd til å drive et senter enda og egentlig ikke visste om hvor mange kvinner som hadde behov for tilbudet. Det viste seg at tilbudet trengtes, og tre år senere, den 8. mars 1981, var disse kvinnene var med på å starte krisesenteret i Trondheim. Da krisesenteret for mishandlede og voldtatte i Trondheim åpnet, var det en frivillig medlemsorganisasjon med omtrent 100 medlemmer.
Men hva drev disse kvinnene på 80-tallet til å bruke så mye tid og energi, uten lønn, på et krisesentertilbud? De ønsket likestilling og en bedre verden for den halvparten av befolkninga som strukturelt var mest utsatt for familievold. De ønsket et sted hvor alle kvinner som opplevde vold kunne komme og være i trygghet. Den gangen snakket man ikke om vold mot kvinner, men «husbråk». Kvinnene på krisesenteret jobbet lenge med å få politiet til å forstå alvoret med familievold. Det var ofte ikke sant at kvinner “falt ned trappen”, “gikk på en skapdør” eller “brant seg mens hun lagde mat”. På krisesenteret kunne kvinnene få samtaler eller bo i korte perioder. På krisesenteret ble kvinnene trodd på, fikk aksept for det de hadde opplevd og støtte til å bygge seg opp igjen.
Først i 2010 ble krisesentertilbudet kommunalt. Dessuten er krisesenteret i dag der for alle som behøver det, deriblant menn, eldre og LHBT+-personer. Det finnes også tilbud for barn og unge som opplever vold, som f.eks Stine Sofies Stiftelse.
Men, over til Jentevakta! Høsten 2002 ble det valgt ut en gruppe unge medlemmer ved Krisesenteret i Trondheim, som skulle starte opp et tilbud for de yngre jentene i Trondheim. Medlemmene leste seg opp på graviditet og abort, slanking, etnisitet, rus, trakassering, voldtekt, incest og mobbing. De lagde logo (den du ser til venstre), brosjyrer, visittkort og telefonnummer, og den 23. april var Jentevakta klare for at telefonen skulle ringe.
Samtidig som de ventet på den første telefonsamtalen, hang de opp klistremerker rundt i Trondheim by. De ble hengt opp på gatelykter, jentedoer og kafeer, og brosjyrer ble delt ut på videregående skoler, på konserter, konferanser, demonstrasjoner og lignende. Jentevakta ville hjelpe! Dette førte til at Jentevakta fikk plass i pressen, som for eksempel her .
I en av de gamle brosjyrene står det:
«Å være jente er å gå i for trange sko. Å være feminist er å forstå at det ikke er føttene som er for store, men skoene som er for små».
Jentevakta ville hjelpe jenter med å kjenne sine rettigheter, gi informasjon om lovverk og hvor man kunne få hjelp. De var opptatt av jenters rett til en egen seksualitet og muligheten til fri abort. De ville vekk fra at jenter ble oppfattet som objekt, og sette fokus på usunne idealer og kroppspress. Jentevakta har åpnet og stengt flere steder i Norge, men Jentevakta Trondheim og Jentevakta Tromsø finnes fortsatt - og det er oss du snakker med på telefon eller chat.
Nå som da, er vi opptatte av å være der for dem som trenger noen å snakke med, uansett hvem du er. På samme måte som krisesentrene gikk fra å rette seg mot kvinner, til nå å rette seg mot alle mennesker som opplever vold, har Jentevakta flyttet fokus fra bare jenter, til alle ungdommer som trenger noen å prate med. Navnet vårt sier noe om hvor vi kommer fra, og at det kun er unge kvinner som jobber her.
Uansett hva du trenger å prate om, er Jentevakta her for deg på chat og telefon mandag-torsdag, kl 19-22.
Klem fra oss i Jentevakta <3
Kilder
Skilbrei, M.-L. og Stefansen, K. (2018). Seksuell vold. Cappelen Damm
Gamle jentevakter
Komentar