«Har du det fint med deg selv?»
«Trenger du noen å snakke med?»
«Føler du deg bra?»
«Vil du prate med meg om noe? Jeg er her for deg?»
«Er det noe som har hendt som du trenger å snakke om?»
Disse er noen av spørsmålene jeg skulle ønske noen stilte meg når jeg gikk gjennom den vanskeligste tiden i mitt liv.
«Hvordan går det med deg» hører vi hele tiden. Og svaret kommer på automatikk: «Bra takk, enn med deg?». Hver gang vi møter noen vi kjenner får vi det spørsmålet, men det er ikke mange som stiller det og forventer «Det går ikke så bra, jeg har det veldig vanskelig psykisk for tiden» som svar. Vi har blitt så vant til å høre det spørsmålet at tanken om å være ærlig om hvordan vi har det ikke er et alternativ. Vi maskerer våre følelser og vår mentale helse med et smil og et forventet svar.
30-50% blir i løpet av sitt liv diagnosert med en psykisk lidelse, og mange sliter psykisk uten å ha noen diagnose. Det er flere enn man tror som har det vanskelig inni hodet sitt, men det er en usynlig plage. Vanskelig for andre å se og å legge merke til, derfor blir alt for mange sittende alene med sine mørke tanker.
Jeg har slitt psykisk. Både med en diagnose, som jeg fikk hjelp fra psykolog for å hanskes med, men jeg har også i perioder hatt det vanskelig på andre måter. Der jeg hadde tunge, mørke og destruktive tanker. Og jeg turte ikke si det til noen. Jeg var redd for at noen skulle dømme meg, syns jeg var teit, eller bare flire av meg. «Du har jo ingen rett til å slite psykisk, du har det jo så bra.» Det var jeg redd for. Jeg var ikke tøff nok til å gå opp til en av mine venner eller familiemedlemmer og erklære at jeg hadde det vanskelig. Det tok meg alt for lang tid å innse at jeg hadde et problem, og enda lengre tid å spørre om hjelp.
Jeg maskerte problemene mine, og jeg gjorde det altfor godt. Jeg smilte og lo, var sosial og fikk gode karakterer. Jeg var der for vennene mine når de trengte meg, og jeg møtte opp i alle familiesammenkomster. Men inni meg hadde jeg det vondt. Jeg gråt meg i søvn flere netter enn jeg vil innrømme, og de nettene jeg ikke gjorde det sov jeg ikke. Jeg maskerte problemene mine så godt at jeg overbeviste meg selv om at alt var bra.
Jeg trengte at noen kom opp til meg og sa «Hei. Jeg ser at du har det vanskelig. Vil du snakke med noen om det? Du kan snakke med meg hvis du vil, jeg er her for deg!». Jeg gikk å ba om at noen skulle si det, men det var vanskelig for de rundt meg å forstå at det var det jeg trengte. Men heldigvis fikk jeg det spørsmålet, akkurat det jeg måtte få for å begynne prosessen med å få det bedre med meg selv. Og etter det fikk jeg hjelp. Fra helsesøster, fastlege og psykolog. Og jeg møtte støttende og forståelsesfulle venner og familie.
Dikt til Verdensdagen for psykisk helse
Det har blitt en
ryggmargsrefleks
det der
for deg og meg
det å
"ta først på
din egen maske
før du hjelper andre"
- Trygve Skaug
Å snakke om psykisk helse er viktig. Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober setter søkelys på akkurat hvor viktig det er å spørre hverandre om psykisk helse. Hvor stor forskjell det kan utgjøre, og hvor mange det kan hjelpe. Tenk litt over om det er noen i livet ditt som trenger å bli spurt om hvordan de har det. Tenk over om du lytter når de snakker om problemene sine. Tenk over om hva du kan gjøre for å hjelpe flere til å få bedre psykisk helse. Å stille de vanskelige spørsmålene kan være skummelt, men det kan bety så mye for noen som har det vanskelig.
Så min oppfordring til deg, fra meg som har ventet så lenge på det spørsmålet; spør hverandre. Snakk om det. Bry deg.
Hvis du trenger noen å prate med så er Mental Helses Nødtelefon på tlf 116 123 døgnåpen.
Ta kontakt med noen hvis du har det vanskelig eller om du er bekymret for noen rundt deg <3
https://verdensdagen.no/tema-2020-spor-mer/